tpn

Selvmord?

Les dette først!! Tenker du å ta livet ditt? Les dette først! For deg som tenker å ta ditt eget liv, les dette!! Du har bestemt deg for å gjøre det. Livet er umulig å leve. Selvmord er den eneste veien din ut. Greit, men før du gjør det, les nøye igjennom dette:

Selvmord er sjeldent vellykket.

Vil du ha et eksempel? Kanskje fler? Spør 25-åringen som prøvde å drepe seg selv med et elektrosjokk. Han overlevde. Men begge armene hans er borte. Hva med å hoppe? Spør John. Før var han intelligent med en humor som smittet. Det var før han hoppa fra en bygning. Nå er han hjerneskadet og vil alltid trenge pleie. Han halter og har anfall. Han lever i en eneste stor tåke. Men verst av alt er at han var normal før.
Hva med piller? Spør 12-åringen som er skada for livet av en overdose. Har du sett noen dø av en lever-skade? Du blir gul. En dum måte å dø på.
Hva med et våpen? Spør 24-åringen som skøt seg selv i hodet. Nå sleper han rundt på benet, har en ubrukelig arm og er både blind og døv på en side. Han overlevde hans "idotsikre" selvmordsforsøk.

Det kan du også. Men.. Hvem vil vaske opp blodet ditt fra teppet eller skrape hjernen din av taket? Rengjøringsfirmaer kan nekte jobben -- men noen MÅ gjøre det. Hvem vil kutte deg ned fra der du hang deg selv? -Eller identifisere den råtne kroppen din etter at du har druknet? Faren din? Moren din? Søsteren eller broren din? Lappen du etterlot deg er ikke til noe hjelp. De som elsket deg vil aldri bli helt seg selv igjen. De vil føle anger og en smerte for evig.

Selvmord er smittsomt. Se deg rundt i familien din.. Du har andre valg. Det er mennesker som kan hjelpe deg gjennom krisen din. Ring hjelpetelefonen. Ring en venn. Ring et sykehus eller en lege. Ring politiet. De vil fortelle deg at det fins håp. Kanskje i en telefonsamtale denne uka. Men det du søker kan kanskje være en dag, en uke eller en måned unna.
Du sier at du ikke vil bli stoppet? Har du fortsatt lyst til å gjøre det? Da ser jeg deg på psykriatrisk senere. Og vi kan arbeide med hva enn du har igjen.

Hvis du leser dette, stjel det og legg det inn på din side. Hvis du søker en permanent løsning på et midlertidig problem, finn hjelp. Det her er ikke veien å følge, du tror kanskje at alt hadde vært bedre uten deg i verden, men har du noen gang sett familiene til de som har mistet en som tok selvmord? De er helt ødelagte, det er vanlig at foreldrene skiller seg, og søsken snakker sjeldent til hverandre. Dette ender ikke bare livet ditt, det forandrer livet til alle rundt deg, men ikke på en god måte. Det er folk som elsker deg, og folk som har vært igjennom det samme som deg, selv om det ikke virker sånn til tider. Så vær så snill, finn hjelp.

Og jeg håper du har innsett, Selvmord er ikke veien ut. Det fins så mange andre bedre måter å takle problemene dine på. Kanskje du tror det er lettere å dø. Men tenk på det du mister. Du lar alle som er glad i deg, familien din, vennene dine igjen i sorg. Og kanskje du er ganske ung? Du har så mye mer å oppleve i livet. Finne den ekte kjærligheten og sånne ting. Å drepe deg selv kommer ikke til å hjelpe. Det er å rømme fra problemene dine, og det løser ingenting, det gjør bare alt verre.

Jeg vet jeg ikke kan overbevise deg til å ikke begå selvmord, men vær så snill og bare tenk over alt sammen ÈN gang til. Er dette virkelig den beste løsningen?

Det er alltid noen som du kan snakke med om alt, selv om det ikke virker sånn noen ganger. Alt vil bli bedre, og alt kommer til å løse seg.

Så uansett når du står med kniven, eller barbèrbladet i hånda, tenk på alle menneskene du skader for livet, alle gode minnene du har med de, og alle de gode dagene.

Alle føler vel minst èn gang i livet at de ikke vil leve mer. Og tror du at det ikke finnes noen annen løsning? Les dette om igjen.
Husk: Du lever for å ha det gøy, og more deg ;; Ikke for å være deprimert. Og jeg vet at depresjon ikke er det enkleste å komme over, men tro meg; Det er fullt mulig!

Mobbing:/

”Mmma! Mamma! MAMMA! Skolen begynner!” ropte Camilia og ristet Anna, moren hennes hysterisk. Anna gjespet og så på klokka på nattbordet hennes. ”Kjære deg, Camilia...Klokken er bare halv 5!” hvisket Anna for å ikke vekke Todd, faren til Camilia.
”Gå og legg deg igjen så vekker jeg deg når skolen begynner” sa Anna og gjespet en gang til.
Camilia senket hodet og tasset stille inn på rommet sitt igjen.

”Mamma? Hvorfor er du så stille? Er du ikke glad for at jeg skal begynne på skolen?” spurte Camilia og så på Anna. ”Selvfølgelig er jeg glad for at du skal begynne på skolen! Jeg er bare litt sliten. Men... spis opp maten din nå, vi må gå om ti minutter”. Camilia stappet i seg den siste matbiten og gikk ut i gangen. Hun tok på seg rosa jakken sin og den nye skole sekken hennes. Den var hvit og veldig dyr. Men det tenkte hun ikke noe på. ”Kom mamma! Jeg vil gå til skolen!” Ropte Camilia. Hun var så glad for og komme et skritt nærmere en nye verden.

Senere satt Anna og Camilia i bilen. ”Tror du at jeg vil få noen venner på skolen? Jeg fikk jo ingen i barnehagen...” spurte Camilia og så ned på fange sitt. ”Du får sikkert mange beundrere, Du ser jo ut som en liten barbie dokke. Lyst glatt hår, blå øyne...hvem kan ikke la være og bli kjent med deg? Og du er jo grei...”sa Anna og smilte til Camilia.

”Her er pulten din Camilia”. Sa Frøken Petunia. ”Håper du kommer til og trives!” sa hun og smilte til henne. ”Det var et stygt smil” tenkte Camilia og skar en grimase. Hun var jo kjempe feit og hadde kort hår. ”æsj...” sa hun lavt. Anna tok plutselig Frøken Petunia ut på gangen for og snakke med henne, men det brydde ikke Camilia seg så mye om da. Camilia så om det var noen hun kunne bli kjent med rundt seg...men alle var så sjenerte at hun ble sjenert selv. Men plutselig kom det en jente bort og satte seg på pulten hennes. ”Hei! Jeg heter Tanja. Hva heter du?” spurte hun Camilia. ”Jeg heter Camilia...”sa hun lavt. Camilia var litt sjenert. ” Det var et stygt navn!” ropte hun og skratt lo! Hun løp bort til en liten gjeng med jenter og to gutter. Hun begynte og hviske til de mens hun så på Camilia, og plutselig lo alle og peket på Camilia.

Det virket litt som at Tanja ble ganske populær i løpe av en uke. Men det var ikke rart, Hun hadde bølgete brunt hår og lange øyevipper. Hun hadde masse fine klær og bamser. Bamsene kom far andre land som England, Italia og Florida. Da Camilia ville vise fram sine dukker lo bare alle. Dukker var liksom ut. Tanja hadde mange beundrer som klenget seg på henne på henne hele tiden. Men det så ut som at hun nøt det og at hun likte og se Camilia stå i et hjørne alene.

En dag Camilia kom på skolen sto Tanja og gjengen hennes midt i skolegården. Du stirret på henne som om de hatet henne. Camilia bare så en annen retning og prøvde og over se de. ”Så du skal liksom bare late som at vi er luft?” sa Tanja spydig. De andre bak Tanja fniste. ”Kom igjen jenter! La oss vise hvem sjefen er!” Ropte Tanja og sprang mot Camilia. Camilia prøvde og springe vekk men de var for raske. De drog i den hvite sekken hennes og slengte den ned i en sølepytt. En av guttene åpnet sekken og tømte ut alle skolebøkene hennes. Camilia slo og sparket igjen på de andre. Men de var for sterke. De løftet henne og kastet henne i sølepytten men sekken sin. Tanja lo en grufull latter og løp vekk før noen andre så det. Alle de andre løp etter. ”Hvis du sier dette til noen, vil du oppleve verre!” skrek Tanja og forsvant inn på skolen. Camilia satt igjen med sine skitne saker og gråt.

Årene gikk, Camilia ble større og sterkere. Men Tanja hadde makten over henne. Det var i 5. klasse det ble verre og verre for hver dag. Helt siden hun begynte på skolen hadde Camilia blitt mobbet fælt av Tanja. Tanja hadde fått kjæreste med en som het Joakim. Joakim fikk de andre guttene med på Tanjas lag.

En fredag, etter skolen sto Tanja og nesten hele klassen på fotball banen. Camilia synes det var litt rart at ikke Joakim og vennene hans var der. Men det var ikke noe og tenke over. Hun ville bare skynde seg hjem! Så det ikke ville få tak i henne. Plutselig kjente hun noen sterke armer som tok henne. Camilia ble dratt bakover til fotball banen. Hun kjempet for livet å komme seg løs. Men Joakim og vennene hans holdt henne. Joakim tok fram en kniv og kuttet henne langs armen. Camilia skrek. ”Hold kjeft!” Skrek Joakim. Hun orket ikke tanke på og bli kuttet mer så hun ga opp og lot dem dra henne til Tanja. Camilia lukket øynene. Hun bare ventet til noe skulle skje, men hun ville ikke se...Hun ville ikke se Tanjas grufulle smil.
Men hun ville ikke mer! ”NÅ ER DET NOK!” skrek Camilia å rev seg løs. Hun løp som aldri før og klatret opp i et tre. Tanja skrek om at vi skulle ta henne. Hun ville ikke gi seg før hun hadde skadet Camilia. Camilia skrek, og klatret lenger opp i treet. Tanja kom etter. ”Ikke drep meg” sa Camilia stille og livredd. Tanja lo og tok tak i benet til Camilia. ”Nei! Jeg faller” skrek Camilia og klamret seg fast i treet. Joakim kom opp med kniven og skar henne på fingrene. Hun skrek av smerten og slapp taket. Det dryppet litt blod i øynene på Tanja. Hun mistet balansen, men hun holdt seg fast i Camilias ben. Tanja skrek om hjelp men ingen kunne hjelpe henne. Joakim var for høyt oppe og Camilia ville ikke hjelpe. ”HJELP” skrek Tanja før hun falt. Greiner skrapte ansiktet og resten av henne. Hun besvimte. Joakim bannet og dyttet Camilia ned. Hun landet på hodet og fikk en skade for resten av livet.

Camilia lå 2 uker på sykehuset, med en liten hjerneskade. Tanja var helt okay. Da Camilia kom tilbake til skolen sendte Frøken Petunia henne rett opp til rektor. Hun var fått skylden for å dyttet Tanja ned fra treet, og det fikk hun straff for. Resten av 5. klasse måtte hun vaske doene på skolen.

Da Camilia begynte i 6.klasse ble livet verre for henne. Hun ble tvunget til og gjør leksene til de andre i klassen. Etter skolen ble hun skåret av kniver mange ganger. Hver dag kom hun hjem med et stort sår eller et stort blåmerke. Anna og Todd begynte og bli engstelige for at noe ville skje henne. Mangen ganger spurte Anna og Todd hva som hadde skjedd, men hun sa at hun bare hadde falt eller skrapt seg.

Camilia sluttet å gjør motstand når Tanja angrep henne. For Camilia viste at hvis hun tok igjen eller prøvde å komme seg unna, ble det bare verre. Hun lot dem ta henne, Camilia sa ingenting. Lot dem skade henne og tvinge henne til ting. Camilia lot dem få se blod. Hver dag etter skolen ble hun banket opp av Tanja. Camilia gjorde ikke noe motstand for og redde henne selv fra smerten. Noen ganger måtte Camilia gå ned på matsenteret og stjele godteri til Tanja. En gang ble hun tatt, og måtte betale 1000 kr.

Men en dag, da Tanja og vennene hennes sto i skolegården og ventet på at Camilia skulle komme, kom hun ikke. Timen begynte, men læreren var heller ikke kommet. ”Det var noe galt her” tenkte alle. Plutselig kom rektor inn i rommet med frøken Petunia. Petunia gråt og rektor var ut av seg. ”Camilia knivstakk seg selv i natt. Hun ligger nå på sykehuset og er nesten dø. Før hun falt i koma sa hun at Tanja og gjengen hennes gjorde det.” sa rektor. Han var ikke blid. ” Jeg har ikke drept henne!” skrek Tanja. Hun hadde tårer i øynene. ”Men hva har dere gjort henne?” spurte Petunia. Hun var helt på gråten. Stakkars lille Camilia lå på sykehuset, nesten dø. Plutselig reiste Silje seg opp og sa ”De har mobbet henne, skarpt henne med kniv, og truet henne!”. Silje hadde sett på da de gjordet det, men hun hjalp henne aldri, for hun var redd for å bli skadet selv. Men nå var det nok. Hun nesten brølte ut alt hun hadde sett og hørt. Tanja ble helt rød i fjeset av raseri.
Tanja og gjengen hennes ble tatt inn på rektors kontor. Straffen var hard, og slit.

En uke senere gikk Silje på vei hjem fra skolen. Hun var helt ute av seg, Camilia hadde død. Men så fikk hun øye på Tanja. Hun så fullstendig gal ut. Håret hennes var sto rett til værs og hun svettet. Hun gikk truende mot Silje. Tanja tok en kniv opp av lommen og løftet den til værs. Silje klarte ikke og bevege seg. Hun sto der og så på kniven som kom nærmere og nærmere. Tanja hylte kniven i Silje.

Piczo